DU gir deg den store Grand Prix-finalen!
Sleng deg i veggen! Det er tid for februars største utenomsportslige TV-begivenhet: Finalen i Melodi Grand Prix! Som vi har gjort heile veien fram til Oslo Spektrum, med untak av taperfeltet i Ålesund, gir vi deg en fullstendig gjennomgang av kva som er hot og not blandt kveldens finalister. Som i delfinalane i Kongsvinger, Bodø og Grenland, ja såvel som Junior-finalen, får du her ei kritisk og überfiff gjennomgang av dei unge håpefulle som kjemper om en plass i den store internasjonale finalen i Moskva.
Espen Hana -Two of a Kind
Snorre: Kroneksempel på dumpekandidat. Intetsigende, usjarmerende og fryktelig lite originalt. Alt pakka inn i en kjip orgie av oransje lys, et liksomkult bakgrunnsband og en lettere henslengt vokalist med grisete elvisblikk.
Bjørnar: ikkje min kopp med te, akkurat. Kjedelig er vel den beste beskrivinga. Og Espen Hana har jo, som han syng notthing more to offer så då blir det berre kjedelig, då. Folk kunne virkelig spart seg å stemme denne fram til finalen.
Alexander: Litt smørsanger over dette. Jeg lider ikke når jeg hører på det, men selv om det er hakket over heismusikk så er dette noe som passe best som fyllstoff på lokalradioen og det slår nok ikke an i MGP. En står sulten tilbake: to pølser.
Ovi – Seven Seconds
Thomas: Ronan Keating synger som kjendt masse uinteressant fjas og tull, men har til tross for det klart å skaffe seg til rette millionvis av kroner og et ukjendt antal copycats – som Ovi. The kiss I never got to taste? Ka med pølser du aldri får smake? Sia vi i redaksjonen ikkje kan gi 0 pølser må du nesten få ei. Men den er turbokjip. Fjott.
Snorre: Småkjipt forsøk på stømlinjeforma pop fra småkjipe Ovi. det her er en sang det er nesten umulig å syns noe om, fullstendig uten særpreg.
Bjørnar: Ovi, ja. Ovi-gutten. Sangen er jo ikkje dårlig, langt der i frå, men den er noko som er endå verre: den er kjedelig og den er anonym. Sju sekund etter at den er slutt er den gløymt, og då ha Ovi allreie gått den den værst felle ein kan gå i i MGP: Anonymitetsfella. Om du absolutt må gå på do under ein av sangane, så går du medan Ovi syng, for du går ikkje glipp av noko.
Alexander: Her er det litt mer schwung over musikken og sangen løfter seg klart over lokalradioen og høres ut som noe som sikkert kunne gått videre i Idol eller Norske Talenter. Men ufarlig pop går ikke til tops i MGP, tre pølser.
Publiners – Te Stein
Thomas: Publiners har sett sitt snitt til å designe en sang til ære for den irske pubkulturen såvel som sjårøverfantane frå 1814. problemet er bare at Halvdan Sivertsen gjorde nøyaktig det same. Og han var aleine. 6 virile trøndera til tross, det her hadde sikkert swinga på tequilafylla. 3 pølser fra meg.
Snorre: Den her minna jo mistenkelig om en annen norsk sang – Månemannen av Vamp. Og denne er enda kjedligere. Det stusselige forsøket på å blande inn tradisjonelle toner kommer nok ikke til å imponere andre enn de stusselige middelhavslanda (les Albania). Gitarsoloen trekker litt opp – men bare litt.
Bjørnar: Publiners er egentlig eit navn som både er tåpeleg og blodharry og passande og festlig og kreativt på same tid. Og sangen er ikkje værst, den. Å være inspirert av Vamp er ikkje det værste ein kan være. Eg tek meg sjølv i å like dette betre og betre.
Alexander: Ja nå begynner vi å snakke! Dette er musikk som både Østeuropeere og nordmenn kam like. Det er nok ikke en vinnerlåt, men det er fengende og en kjeder seg ikke når en hører på det. Dette er noe jeg kunne ha hørt på flere ganger.
Alexander Stenerud – Find my Girl
Thomas: Det første minuttet satt eg og la alle fordomma til side. Han kan delvis synge, og til tross for at klærne/sveisen tilsier at han burde forlist med Titanic var der delvis en harmonisk melodi på gang. Eg kjente lukta av fem pølser og alt var stas. Så, uten forvarsle, hoppa sangen over i Scootertempo, med Scooterbeats og skjærnade vokal om How much is the fish? 1 jævla pølse din soper.
Snorre: Litt Morten Harket over han her. Kombinasjonen av sår vokal og balkanrytmer kan kanskje slå til i kulturnasjoner som Serbia, men melodien faller litt igjennom. Kveldens beste hittil for meg, men det er egentlig ikke så mye å skryte av.
Bjørnar: Død og pine. Eg veit ærleg talt ikkje kor eg skal begynne. Det går ikkje an å lage ein meir gjennomført ufiff sang om ein prøver. Det først verset er greit nok, men så bryter helvete laus, med all sin jævleskap. Danskebåtbeats og åttitalspompøs produksjon av ein slik karakter at ein må anstrenge seg for å holde oppkastet tilbake, eit hjelpelaust stykke musikk. At Stenerud i tilleg ser ut som formannen i sjølvdiggerklubben på scena bidrar heller ikkje positivt. Denne sangen er lyden av partydop, av børsmeglarar, av pannebåndssossar og alt som er gale i verda. Fy Faen!
Alexander: Dette oser det MGP materiale av. En kan nærmest se for seg hele Østeuropeiske familier ledet an av en gammel bestemor med fire av sine naturlige tenner i behold stående foran tv-apparatet og juble. Dette kan jo faktisk slå an i MGP.
Velvet Inc. – Tricky
Snorre: Spice Girls anno 2009, bare med mindre pene jenter. Sangen som ble en av vinnerne av tidenes jævligst Grand Prix-time er egentlig ganske fengende, på tross av sitt noe klumsete sceneshow. Desverre har vi hørt dette hundrevis av ganger før.
Bjørnar: It’s MILF-time! Men sjølv ikkje kveldens kortaste skjørt kan skjule det klossete sceneshowet. Sange er småfengande, men det er to bidrag som kjem seinare i kveld som stiller dette så grenslaust i skyggen at det ikkje er på langt nær godt nok. Kan godt nappe laksen til Velvet, men stemme på dei? Ikkje tale om.
Alexander: Nei fysj! Dette kunne kanskje slått an i Hellas og landene på Balkan, men utover det tror jeg ikke det har mye apell. Dette kunne like godt blitt framført av Linni Meister med sin bedårende smurfestemme.
Alexander Rybak – Fairytale
Thomas: Fantastisk! Endelig en som har fatta ka Eurovision går i. Folkelige feletona som brusa rundt en sukkesøt tekst om liv og kjærlighet. Plussa vi på en bunad eller lignande lukta eg mang en 12-poenger fra veroesjuke peppermøer i det ganske land, såvel som Europa. Kem sier vel nei til dobbelthaketendenser og pannebart? 6 hyggelige pølser.
Snorre: Det er ikke så vanskelig å skjønne at Alexander var bland oddsfavorittene lenge før konkuransen begynte. Det her er bombastisk felepop, med rytemr som best hører hjemme på Balkan. er selv i konflikt (ikke etnisk, men med meg selv) om jeg liker det jeg hører. Tror likevel dette kan nå langt i internasjonal sammenheng. 5 pølser!
Bjørnar: Yeah! Det beste musikalske som nokonsinne har komme frå det einaste landet i Europa som endå ikkje har skjønt at diktatorar med bart er berre soo last century, Kviterussland. Takk Gud for at familien Rybak emigrerte til gamle Noreg, for dette er saker! Fengande melodi, strålande sceneshow, her er alt på stell. Denne er blandt favorittane til å vinne i Moskva i følge utanlandske bookmakarar. Send han til Moskva, folkens! 5 pølser!
Alexander: Dette fenger ja. En kan levende forestille seg at felemusikk og pop kan slå an internasjonalt! At mine to navnebrødre leverer varene er hevet over enhver tvil, men Rybak er nok hakket vassere enn Stenerud.
Thomas Brøndbo – Det vart en storm
Snorre: Thomas er nok kanskje koseligere enn sin bror Bjarne, ment “Det vart en storm” er ikke akkurat noen ny “Vinsjan på Kaia”. En god ballade hadde vært forfriskende i det dance-sirkuset GP har blitt de seinere årene, men dette er ingen frelser, snarere en vassen bæsj.
Bjørnar: Eg gratulere Brøndbo med tidenes anti-klimaks, gir han to pølser og gleder meg til Idol-Tone sin sang.
Alexander: Dette er som de sier over dammen “a dime a dusin” her til lands. Ikke kan en se for seg at europeere som ikke har brukt trygda på å følge DDE på turne skal syntes dette er noe knall heller. Trygt o g underholdende, men det når ikke helt opp.
Tone Damli Aaberge – Butterflies
Thomas: Det her skulle på alle måta vært vårt bidrag i det internasjonale Eurovision. Sukkersøt pop som vil smelte østeuropeiske bestemødre, og et ansikt som vilsikre ho både stemmer, frierbrev og attentatforsøk frå single kåte østblokkmenn. Sjefo Tone! 5 pølser fra meg.
Snorre: Kveldens beste bidrag lukter det plagiat av lang vei. Om den her vinner den norsk finalen – noe man ikke skal se bort fra – kan det godt være at Tone får dama fra Eurythmics på nakken. Men sangen er fengende den og er et perfekt bidrag sett i Grand Prix-setting. Man kan komme langt (og mye) med den her (høhø). 4 sterke pølser!
Bjørnar: Dette er den klart beste sangen i kveld. Den er nok ikkje same stemmesankeren som Alexander Rybak, men dette er likevel min favoritt. Dette er feel-goodmusikk, og søtsaken frå Sogndal fortjener ei ekstra pølse fordi ho er så snill og dukker opp på TV-skjermen min. Så då blir det full pupp pott!
Alexander: Kan den tidligere jailbaiten fra Sogndal slå an internasjonalt? Det kan hun nok. Et internasjonalt publikum vil kunne elske denne låten, men det spørs nok om hun ikke mangler det lille ekstra som de store stemmeresrvoarene i Øst-Europa trenger. Om Tone hadde kastet på seg et forseggjort kostyme i sceneshowet og kasta inn et orgel og ei fele i sangen et sted kunne ho nok nådd til topps.
Jajamennsann, Alexander Rybak vann og skal til Moskva. Rezpkt!
