Det finnes ikke barn lenger, bare små voksne
Det eksisterer ikke lengre barn. Det finnes små voksne. Barn har ikke arbeidstid fra 8-16, de skal leke og være sammen med andre barn og være sammen med familiemedlemmer i alle aldre. De skal ut i nærmiljøet og oppdage, finne ut at noe gjør vondt og at noe er godt. De skal leke med de som er litt eldre enn seg og lære promp og bæsj vitser fra disse i et trygt nærmiljø med voksne rollemodeller som tør å la dem utfolde seg.
Men det gjør ikke barn i dag. De er små voksne. De har knallfaste rammer og arbeidstid, eller barnehagetid og skoletid. Reklamefilmen til tine hvor en liten gutt i barnehagen blir sammenliknet med voksne er en morsom og søt film på mange måter, men samtidig så er den illustrativ på hvordan hverdagen til barna ikke lenger er en barnas hverdag. Barn er i stedet for blitt små voksne.
Utvidelsen av barnehager, antall skoletimer og SFO tilbudet har kanskje et samfunnsøkonomisk mål om mer produksjon slik at velferdsstaten skal kunne få mer inntekt og samfunnet skal kunne tjene på det. Problemet er bare det at det vi samtidig gjør er nærmest et overgrep mot barna der de blir stuet vekk i institusjoner med minimal voksenkontakt, og faste rammer og liten plass til utfoldelse. De som velger å ha sine barn hjemme, eller benytte seg av tilbudet men ikke i like stor grad opplever at deres barn blir isolerte fra andre barn siden de alle er i institusjonene.
Den stadige urbaniseringen har også gjort sitt for å ta vekk mye av grøntområdene rundt i nabolag. Der barn tidligere hadde lekeplass med en liten skog bak er det nå blitt høyblokk og parkeringsplass. Flere mennesker er flere fremmede en må være obs på, og flere mennesker betyr mer trafikk som også er farlig. Barna kan ikke lenger slippes litt løs for å utfolde seg. De blir derimot kjørt på trening i stedet for å leke. Tidligere og tidligere tvinges barna til å delta i aktiviteter etter skolen eller barnehagen. Noen plasser finnes det til og med treningsstudio for de aller minste.
Med så mye arbeidstid og bundet tid, med så mange farer og så lite utfoldelse, når skal barna få tid til å være barn og leke? Når skal de utvikle fantasi og egne tanker? Når slutter de å være barn? Er de ferdige med å være barn allerede når de er 10-11 år gamle? Den gang en tidligere virkelig kunne begynne å gjøre litt mer som en ville og stikke ut og leke krig i skogen eller pacific blue på sykkel i nabolaget med naboungene eller skolekammeratene. Hvor er ungene som leker blitt av? Når de ikke er på sin arbeidsplass eller på treningsstudio eller andre ting, sitter de da trygt plassert foran datamaskin og tv-spill så foreldrene kan holde øye med dem?
Jeg syntes synd på dagens barn. De opplever et stort forventningspress og de får ikke lov til å være barn slik som vi var før. De får ikke tid med foreldrene og de får ikke lov til å gå ut. Media og samfunnet forventer mye av dem, foreldrene forventer like mye og de blir overlesset med arbeidsoppgaver, lekser, arbeidstider og annet som burde høre hjemme i de voksnes verden. At mange av dem vurderer selvmord i en alder av 11 år er kanskje ikke så rart, de er jo for lengst blitt små voksne og blir behandlet som det. De er nok minst like stresset som de voksne, forskjellen er at de får ikke lov til å ha kontroll over sin egen hverdag og skjebne som de voksne har. Ikke får de engang lov til den lille delen av kontroll over eget liv som vi før hadde når vi lekte i nabolaget litt bortenfor de voksnes øyner, de er satt fast i fastsatt arbeidstid, aktivitetstid og selv leketiden følger de et fast opplegg når de spiller spill på datamaskin og pc.
