Den Ukentlige

Dei siste sangane i årets MGP skal framførast i Grenland. Etter dette gjenstår berre oppsamlingsheatet i Ålesund før vi er klare for finalen. Men er desse sangane noko tess? Som alle andre av samfunnets superseriøse kulturbærebjelker har vi svar på dine spørsmål. Les her og finn ut!

Kulturredaksjonen har jo det handicapet i vår vurdering av sangane at vi ikkje har sett nokon av dei live, kun hør dei på youtube. Men det er likvel ingen hindring for oss, vi køyrer på med skråskikre vurderinger og bombastiske konklusjoner!

Sichelle – Left Right

Snorre: Skulle ønske jeg kunne si “fuck deg” til Sichelle og dømme bidraget henne til Grand Prix-helvete. Desverre var den helt ok, verken god eller grisedårlig. Middelmådighet, 3 vasne pølser.

Thomas: Som alle vi entusiasta veit så hører RnB på ingen måte heime i Eurovision i motsetning til suspekt finsk metall og generell/genial garbage fra østblokklnadene. Då det jo er vi nordmenn som eventuelt stemmer det her fram til internasjonalt nivå har den kanskje en liten sjanse til å nå dit, men det er tvilsomt at nokke så kjedelig vil sjarmerer Olga og Svetlana foran kålpølser og kakkelovn. 2 tørre pølser.

Bjørnar: I can’t do nothing right synge Sichelle. Akkurat der er ho spot on. For dette er så lang frå riktig som ein kan komme. Denne typen r’nb’-sjit er udiskutadelt den absolutt den aller mest jævlige musikken som finst. Og sjølv i ein så ufyseleg sjanger skiller dette seg ut i negativ retning. Eg kan ikkje huske sist eg høyrde ein song som eg umidelbart mislikte så sterkt. Møkk elendig usjarmerande drittmusikk.

The Rebelettes – Soul Train

Snorre: It’s contagious! Teksten stemmer, sangen er smittefarlig, men ikke på den gode måten. The Rebelettes fester seg fast overalt på kroppen, og etterpå føler jeg meg skitten og brukt. Skabbete, kjip og fulstendig uinteressant. Nesten dumpekandidat.

Thomas: Funky og fengande låt til tross, så har eg glømt den sekundet den slutter av. Ingenting som får meg til å humre ned fosterstilling, eller rive meg i dei få skjeggbustane eg har og rope “Heia Norge”. Anonyme greier, men for all del ikkje dårlig. 3 anonyme pølser.

Bjørnar: Ei av fjorårets beste plater gav oss sangen Rock’n'Roll Train. Og eg trur dei aller fleste heller vil reise med rocke-toget enn på dette soul-toget. For dette var anonyme greier. I det sangen er ferdig klarer ikkje i heile tatt å huske noko som helst av den. Det heile framførelsen høyrast slapp og uinspirert ut. Skjønt, Soul Train er jo enkelt dobbelt så bra som første sang ut i kveld, men det dobbelte av 1 er jo ikkje meir enn 2.

Ovi – Seven Seconds

Snorre: Småkjipt forsøk på strømlinjeforma pop fra småkjipe Ovi. Det her er en sang som det er nesten umulig å syns noe om, fullstendig uten særpreg.

Thomas: Ronan Keating synger som kjent masse uinteressant fjas og tull, men har til tross for det klart å skaffe seg til rette millionvis av kroner og et ukjent antall copycats – som Ovi. The kiss I never got to taste? Ka med pølser du aldri får smake? Sia vi i redaksjonen ikkje kan gi 0 polser må du nesten få ei. Men den er turbokjip. Fjott.

Bjørnar: Ja, men dette var då ein opptur i forhold til dei først sangane. Sympatisk radio-pop frå Ovi. Lett å like, men det blir ikkje meir enn “helt greit” og midt på treet.

Jane Helen – Shuffled

Snorre: Klarer ikke helt bestemme meg for om dette er tøffe saker eller bare teit. Lykkes jo mildt sagt godt i å gjøre noe annerledes (i hvert fall i GP-sammenheng), men er et stykke fra å være en av mine favoritter. Likevel 4 solide pølser.

Thomas: Uventa og sprek sang med tanke på at vi faktisk snakka om Eurovision. Det skal skjønt kanskje masse til å seile heilt til topps med Animal Alpha kvining og tyngre riff då alle generasjona bruka stemmene sine flittig ka Eurovision angår. Pluss for unikt og sprekt bidrag, men det er heller tvilsomt om Europa f. 1930-68 vil sette Fender foran Ukrainsk trekkspill når alt kommer til alt. 4 rockepølser fra meg i allefall.

Bjørnar: Så var det tid for litt rock. Det burde bli bra. Men så feil kan ein ta. Gud hjelpe meg for eit hjelpelaust stykke musikk. La oss forklare: Det heiter faktisk MELODI Grand Prix. Denne sangen HAR IKKJE melodi! Berre tilfeldige gitarlydar og trommer. Og så har vi teksten. Get the fuck away-AA, som dei synger. Med fare for å høyres ut som ei jordmor frå Sunnmøre, så vil eg på stå at med mindre du er gangstah-rapper, så er banning i tekstane kun eit teikn på total mangel på språkleg kreativitet i låtskrivinga. Nei, get the fuck away frå øyrene mine, Jane Helen, get the fuck away frå TV-en min, frå heile offentlighten. Fysjameg.

Foxy – Do It Again

Snorre: Deler bare navnet med Steely Dans fiffe klassiker. Det her er 5% tøffe synthlyder og 95% audiovoldtekt. Teksten er en orgie i banale strofer, medl inja “do it again” som klimaks. Sånn ca. 100 ganger. Og hva er 100 – 99? 1 pølse.

Thomas: Fy i faen. Som om ikkje skrekkbidraget til Ovi var nok, så følger Foxy (for øvrig klodens tørraste artistnavn, nest etter Kjartan Salvesen) opp med nokke som bare kan klassifiserast som “oppkast”. Den patetiske ejay “beaten” er i og for seg ille nok, men når ikkje engang den klara å overdøve et stemmeband som på alle måta virka å være marinert i maursyre, då er det på tide å vurdere om du heller burde bli partyplanner eller dyrlege. Det her kunne bare vært tøfft om du hadde vært innsmurt i Crystal-meth. 1 ubrukelig pølse.

Bjørnar: Denne sangen er som potetstappe på pose. Tilsett vatn og melk og rør rundt, og vips så har du ei smaklaus velling ståande på bordet, samtidig som at ein veit at hadde ein gidda å lagt litt innsats i dette så hadde ein kunne servert ein mykje betre heimelaga potetstappe. Denne sangen er ingenting. Halvfabrikat utan sjarm.

Sunny – Carrie

Snorre: Bra førsteinntrykk! Men så viser det seg at det ikke er snakk om en cover av Europes udødlige klassiker. Likevel klarer Sunny noenlunde å lande på begge beina. Låta er helt grei og det kan jaggu vise seg nok i GP-sammenheng! Pluss for retrostil, minus for grisejævlig koring. God mulighet til å nå sistesjansen. 3 pølser.

Thomas:  Hyggelig happy-pop har vist seg å sjarmere Eurovisionpublikumet tidligere, men over årene har vi vel alle lært at der ikkje er nokke som slår folkedrakt, folkedans og retroinstrument som panfløyte, trekkspill og munnharpe. Bland det her med skjærande vokal på ditt eige språk, ja så er du sikra nokken 12-pointers. Sunny tar ingen av delene i bruk. Ho kan synge, ho går i tidsriktig tøy, og ho har alle tennene i behold. Det her sjarmera nok ikkje kontinentet, men er et hyggelig bidrag uansett. 4 pølser.

Bjørnar: Har tekstlinja I was naked and wet, men det er faktisk ikkje berre derfor eg liker denne sangen. Den er faktisk vilt likandes. Gla’-pop som får deg til å glede deg til sommaren. Carrie kan kanskje kallast eit musiklask motstykke til Europe sin klassiker med same navn, med denne sangen er nesten lik bra. Får ei pølse meir enn den fortjener, fordi alt det vi har hørt før i kveld har vore så elendig. Happy Days!

Alexander Rybak – Fairytale

Snorre: Det er ikke så vanskelig å skjønne at Alexander var bland oddsfavorittene allerede lenge før konkuransen begynte. Det her er bombastisk felepop, med rytmer som best hører hjemme på Balkan. Er selv i konflikt (ikke etnisk, men med meg selv) om jeg liker det jeg hører. Tror likevel dette kan nå langt i internasjonal sammenheng. 5 pølser!

Thomas: Fantastisk! Endelig en som har fatta ka Eurovision går i. Folkelige feletona som brusa rundt en sukkersøt tekst om liv og kjærlighet. Plussa vi på en bunad eller lignande lukta eg mang en 12-poenge fra verpesjuke peppermøer i det ganske land, såvel som Europa. Kem sier vel nei til dobbelthaketendenser og pannebart? 6 hyggelige pølser.

Bjørnar: Veslefrikk med fela har jo den fordelen at han har ein sang som festar seg. Melodien skiller seg ut frå konkurentane i positiv forstand, og at han går vidare til finalen er det ikkje tvil om. Er spent på korleis live-framføringa av denne gjer seg på TV. Sangen er slett ikkje værst, men er egentlig meir fengande enn den er bra.

Det var det. Har du lyst til å berike din kunnskap om dagens deltakarar, om ikkje anna så får å kunne briljere i diskusjonen rundt lønsjbordet på måndag, sa kan du få slukka kunnskapstørsten her.

Update: Hepp, som vanleg var ikkje folket, dei tullingane, heilt einige med oss, og sendte Ovi til Oslo saman med Alexander Rybak. Vi gratulerer!

Ps. Den første delfinalen i den svenske utgaven av MGP, Melodifestivalen, gikk av stabelen i kveld. Kulturredaksjonen kan med glede fastslå at om nivået der var representativt for Söta Bror i år, så slår vi svenskefaen lett, uansett om det blir Alexander eller Tone i Moskva. Og det er jo det viktigaste, er det ikkje det?

Tags: Alexander Rybak, Fairytale, Grenland, Melodi Grand Pirix, Sichelle

This entry was posted on fredag, februar 6th, 2009 at 13:45 and is filed under Anmeldelser, Film og musikk, Kultur. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.