Den Ukentlige

Amnesty hadde for ikke mange år siden en reklamekampanje hvor de ønsket å få fokuset på hvor mye vold som ble utøvd mot kvinner i nære relasjoner. Kampanjen hadde bilder av forslåtte norske kvinner i bunad i naturskjønne omgivelser som skulle gi oss et inntrykk av at det skjønne nasjonalromantiske bildet ble knust i tusen biter.

Senere viste det seg at tallene Amnesty hadde operert med var noe tvilsomme. For oss vanlige mennesker så definerer vi vold det å slå et annet menneske. Amnesty definerte det å være høyrøstet og å smelle med dørene som vold, og de oppblåste tallene til Amnesty knuste bare kampanjens troverdighet i tusen biter. Fokuset deres var også kun på hvordan kvinner oppfattet situasjonen, menn som blir mishandlet var det ingen som ønsket å se.

Ikke mange er klar over at kvinner slår oftere enn menn, selv om de naturligvis ikke står for den mest skadelige og grove volden, noe som kanskje kan forklarest med mindre fysisk styrke hos jentene og at en mer aggressiv oppførsel i idrett og under oppveksten blir mer belønnet om du er gutt enn om du er jente. Men selv om menn og antagelig også barn er like mye utsatt for psykisk og fysisk mishandling fra kvinner som barn og kvinner er av menn så finnes det ingen krisesenter for menn.

Myen om den voldelige mannen lever i beste velgående. Enkelte organisasjoner som Forum for Menn og Omsorg retter fokuset på det de oppfatter som en urettferdig behandling av menn i rettssystemet og i samfunnet for øvrig når det kommer til samlivsbrudd og omsorg av barn. Anklagene kan hagle i en følelsesmessig situasjon som samlivsbrudd og barnefordeling, både fra menn og kvinner, men det ser ut som om det er kvinnene som oftest vinner frem.

Nå ønsker altså de fleste politikere å sette fotlenker på voldsmenn. Dette slik at offeret skal slippe å gå rundt med voldsalarm og byrden overføres til den dømte overgriperen og ikke offeret. Problemet oppstår da om den dømte overgriperen ikke har gjort overgrep men har blitt offer selv for beskyldninger i sammenheng med samlivsbrudd eller barnefordeling, er ikke da denne straffen en hindring på vei mot forsoning? Menn er allerede demonisert såpass gjennom kampanjen til Amnesty og igjennom mytene som vi mennesker fortsatt tror på. Om det er den dømte voldsmannen som skal bære lenke så blir nok kanskje terskelen lavere for å putte den på han enn å finne andre alternativ. At den voldsdømte da må flytte ut av sitt nærmiljø og kanskje langt bort for å unngå at alarmen går av ved uhell eller kanskje til og med ved provokasjon fra offeret som kan bruke en slik mulighet til å hevne seg ser det ikke ut til å være mye tanke over.

Selv de som er voldsdømte i nære relasjoner må få terapi og det må komme til forsoning mellom de og offeret, spesielt om det er barn inne i bildet og om de er nødt å dele samme nærmiljø. Forslaget med lenker fører bare til en demonisering av overgriperen etter at de har mottatt straff i fengsel, og en forlengelse av konflikten. Det er ikke ideelt siden mange overgrep kan være enkelttilfeller og offer og overgriper kan være nødt å omgås hverandre i ettertid. Ikke alle klarer å holde hodet kaldt under samlivsbrudd og vold som smelling med dører og høyrøstet kjefting er ikke en umulighet, fysisk vold fra begge parter er heller ikke umulig. Men mens mannen får et negativt stempel og antagelig ikke blir trodd om de forteller om at de opplever vold, så gjelder det ikke kvinnene som også blir utsatt for den groveste volden som har de mest synlige skadene.

Overgripere bør bli dømt for det de har gjort, men de må også få en mulighet til å komme tilbake til samfunnet. Ordningen med fotlenke kan være et alternativ for de verste overgriperne, psykopater som aldri klarer å la offeret være i fred og stadig gjør nye psykiske og fysiske overgrep. Faren er uansett der for at slik vårt samfunn etter hvert tenker om menn som den farlige overgriper, som en som ikke kan vise omsorg og som er potensielt farlig så fort det kommer til samlivsbrudd så er dette en ordning som kan føre til mer problemer for mange vanlige mennesker som følelsene går amok for når livet som de kjenner det bryter sammen enn det vil hjelpe til mot psykopater og de som utøver vold regelmessig og over tid.

Tags: amnesy, AP, femenisme, mishandling, vold

This entry was posted on onsdag, februar 4th, 2009 at 11:26 and is filed under Norsk politikk. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.