Filmanmeldelse: Max Manus
Høstens store norske film på kino. Max Manus er den filmen selv de som aldri går på kino kommer til å gå og se. Dette er den store norske filmen. Forventningene er enorme, den er basert på en ekstraordinær historie som Max Manus selv opplevde og skrev om like etter krigen i to bøker som bare skriker etter å bli filmatiserte. Leverer filmen varene?
De som forventet den store norske actionfilmen fra krigen kommer til å bli uhyre skuffet. Max Manus overlevde krigen, og dermed blir det ikke så mye skyting. Om det hadde blitt det så hadde han ikke overlevd. I sin egen versjon av de som skjedde er det mye drikking, et inntrykk av at dette er litt guttestreker og mye om det strevet som ligger bak sabotasjearbeidet som han gjennomførte. En kjærlighetshistorie med hans fremtidige kone, Tikken, er det dog mye plass til i filmen. Selv om hun i Manus sin egen beretning om krigen ikke blir nevnt som annet enn en arbeidskollega under dekknavnet ”tante”. Filmen burde dermed være noe for enhver, kjærlighet for damene, krig for gutta og følelser og menneskeliggjøring av helten og slike ting for de som ønsker et realistisk bilde
Filmen starter med Max Manus sin innsats i vinterkrigen i Finland før krigen bryter ut i Norge. Denne vinterkrigen kommer igjen flere ganger i filmen, alltid er det så å si det samme klippet og etter noen ganger så forstår en at dette kanskje skal vise at han har følelser og mye på tankene, dessverre fungerer det ikke så bra som en kanskje håpet det skulle gjøre. Det blir heller mye avbrudd, og avbrudd er det mye av i filmen. Filmen forteller en historie som går over en nesten 6 år lang periode ved å gi noen drypp fra periodens høydepunkt og prøve å binde dem sammen. Innimellom de forskjellige høydepunktene er det plass til litt romanse, en del av filmen som nærmest ser ut til å være helt avskåret fra resten.
Mye i filmen ser ut til å være avskåret fra resten. En får i det hele tatt et inntrykk av at en ser et sammendrag av en god tv-serie. Vi hopper fra sted til sted uten noe spesielt god overgang fra det forrige, og i mellomtiden har det ofte skjedd en del. For meg som har lest Manus sine egne beretninger blir en kanskje farget over at det er en del ting en selv kunne tenkt seg å se i filmen, men uansett så blir det for mye dårlige overganger og filmen føles veldig stykkevis. Dette kunne uten tvil ha blitt tidenes norske tv-serie med litt mer arbeid og noe oppdeling, men som film mangler sammenhengen og historien som en film bør fortelle samtidig som den underholder deg.
Underholdende er kanskje ikke filmen hele tiden heller. Den lider kanskje litt under at den prøver å være så autentisk som mulig og tro mot historien. Det føles ofte som deler av filmen er mer som en dokumentar innimellom. Det er stort og se Oslo på 1940 tallet, og det er ikke tvil om at en stort arbeid har her blitt gjort, dessverre så virker det ofte litt for anstrengt, og ikke helt naturlig. Det hele føles til tider som en ser på historieentusiaster som har kledd seg opp for å spille ut deler av en krig slik som mange i USA gjør med borgerkrigen i USA, og at det inni dette så er det film som går.
Alt i alt er filmen en god norsk film, om ikke en av de beste laget, men vi ser ikke lenger kun norsk film. Filmen må måles opp mot andre filmer fra andre land. Fortsatt er det en storproduksjon som virkelig er verdt å få med seg. Ikke minst forteller den en historie som kanskje kan være med avmystifisere motstandsfolkene under krigen slik som det er så mye debatt om nå for tiden. Dessverre lider filmen veldig under at den prøver å være så mye på engang. Den skal være historisk dokumentar, kjærlighetsfilm, actionfilm og menneskeligdrama på engang. Det blir dessverre ikke en god blanding av alt den prøver å være, men i stedet et noe anstrengt forhold mellom alt den ønsker å være. Inntrykket forsterkes også av de til tider brå overgangene.
God film, men lever ikke opp til forventningene: 
njmkn nmkmkkk,,kol,,l,op