Kalenderåret 2010 er for lengst passert og de fleste mediene har allerede oppsummert sine favorittplater fra året som gikk. Så også Den Ukentlige. Men smaken er som baken og derfor vil jeg presentere enn alternativ liste med mine subjektivt utvalgte titler, for å følge opp tradisjonen fra ifjor. read more »
Sharon Jones & the Dap Kings – I Learned the Hard Way
Så mye som Sharon Jones & the Dap Kings lever i fortiden musikalsk, så er “I Learned the Hard Way” veldig mye et album for 2010. Jones er fremdeles den forsmådde kvinnen hun har vært på de siste platene, men hun tar også opp andre temaer enn hjertesorg. Funk godsaken “Money” om den økonmiske krisen er den sangen som mest direkte tar opp våre nåværende problemer, men selv “Windowshopping” om typens vandrende øye/utroskap, kan tolkes til å omhandle andre viktiger temaer. Jones synes å være klar over at omfanget, av hvordan hjertesorg kan settes i perspektiv, og hennes sang er på sitt mest subtile og tilbakeholdne, og blir som resultat enda mektigere. Der tiligere album, og liveshow, har vist Jones som artist, viser dette albumet sangeren. Jones og Dap-Kings fikk sitt store gjennombrudd med “100 Days, 100 Nights” men dette albumet er deres klart beste så langt. read more »
Johnny Cash – American VI: Ain’t No Grave
Det sier seg selv at de siste innspillingene Cash gjorde er historisk betydningsfulle, og det faktum at Cash visste at han var døende gjør det til et fascinerende, om til tider skremmende lytting. Album som blir utgitt etter artistens død er ofte ganske ujevne men dette er er konsistent bra og en verdig avslutning på American serien som gjorde opp det siste tiåret i Cash sitt liv og karriere. Musikken er naken og og rå, ofte bare bestående av en aukustisk gitar og Benmont Tench’s orgel, Johnny’s stemme er tynn og sløret og alder, sykdom og sorg har tydelig satt sitt preg. Det er en glimrende samlig låter men den beste er albummets siste låt, den tradisjonelle farvelsangen fra Hawaii, Aloha Oe et nydelig og fredfyllt farvel read more »
Ungdommen burde visstnok lære om god sex på skolen. Kanskje en kan ta inspirasjon av John Cleese og Monty Python
Om George Lucas ein gong på syttitalet hadde klødd seg i skjegget om tenkt at “pokker heller, eg vil heller lage TV-serie enn film av desse SciFi-greien eg går å pusler med”, korleis hadde då introen til denne serien sett, og ikkje minst høyrst ut?
Kanskje som MacGyver?
Eller Dallas?
Eller kanskje Hawaii Five-O?
Mette Hanekamhaug går ut og mener at bussing av elever kan føle til at noen føler seg annerledes og derfor blir mobbet. Problemet med hennes logikk, og med mange andres i denne saken er at en på død og liv krever at bussing kun skal skje den ene veien, fra østkanten til vestkanten.
Det er ikke nødvendigvis slik det trenger å være. Kan en buss kjøre ene veien kan den, om ikke det innføres enveiskjøring vestover på alle veier i Oslo, også kjøre østover.
Youtube altså. Hvem hadde trodd at en nykristen tullings verdsettelse av noe så enkelt som en regnbue skulle være så morsomt? Se og le:
Man kommer selvsagt ikke unna en autotune-låt om dette heller:
Youtube har fått et nytt fenomen. Det som tilsynelatende virket som en alvorlig reportasje om et voldtektsforsøk i Alabama utvikler seg i en helt ny retning da offerets bror tar ordet (etter 1. minutt):
Og som om det ikke var nok, har noen brilliante karer allerede laget en autotune-låt av det hele. Enda mer fantastisk:
I morgon er det fredag. Og då er det ikkje berre helg, det er også Fotball-VM. Startsskotet for ein månad til ende med ball på skjermen, direkte frå Sør-Afrika. Vi skal la oss blende av strålande ballspel og irriterast over vuvuzelahelvetet på tribuna. Men om ein ikkje har tolmod til alt dette kan du allreie no lese her korlesi VM endar.
Dagen er komen, heile Europa si merksemd rettar seg i dag mot Bærum, der pannebånda har måtte vike plassen for alle mulige former for mindre god smak i klesveien, og ikkje minst populærmusikk av ymse kvalitet. Kulturredaksjonen har ingåande vurdet alle bidraga i årets finaleveke, og her kjem som seg hør og børe dei fem siste,inkludert vår eigen Diddy-T!
Hellas er et jævlig land i Eurovision-sammenheng og Michalis Rakintzis’ S.A.G.A.P.O. fra 2002 er et strålende eksempel på dette. Nyt!
